Tilbe med dine tÄrer og ditt knuste hjerte

sannhet tilbedelse Aug 25, 2022

Gud ønsker seg tilbedere i ånd og sannhet (Joh.4.24). Og slike tilbedere vil vi være! 

Hva ser du for deg når du tenker på det å være en tilbeder? 

Jeg er nok kulturskadet, for jeg ser fort for meg det å stå i en stor forsamling - i en mørklagt sal - med lyskastere og mange mennesker rundt meg, med hendene løftet og øynene lukket i intenst fokus, mens jeg synger fra magen. 

Det er nok tilbedelse, hvis den i sannhet er rettet mot Gud. 

Men det er ikke det eneste bildet av tilbedelse vi har. 

Jeg vil hente fram et veldig annerledes bilde av tilbedelse, et som Jesus var tydelig på å anerkjenne. 

En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han gikk inn i fariseerens hus og tok plass ved bordet.     37 Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve.     38 Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven. 39 Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»

Så vendte Jesus seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt.     45 Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine.                46 Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve.     47 Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» 

Lukas 7: 37 - 39, 44 - 47

Må jeg late som ingen ting? 

Noen ganger synes jeg det er vanskelig å tre fram for Gud i tilbedelse, fordi jeg er så bevisst min egen utilstrekkelighet som kristen og som menneske. Jeg vet at Han vet alt, og da føles det bare ikke godt å skulle stille seg opp og  "late som ingen ting" og synge til Ham. Blir ikke det bare 'fake'?

Vi trenger ikke å late som, eller å 'fake' overfor Jesus, men vi trenger heller ikke å holde avstand fordi vi ikke får det til som vi vet vi skulle. 

Denne kvinnen viser oss en nydelig vei som Jesus har behag i. 

Midt i sitt liv som ikke var kommet i orden enda, kaster hun seg ned for Jesus og øser ut det hun har av verdi på Ham! Uten å tenke på skammen og avvisningen hun risikerte å få fra alle rundt, var det som om hun ante at Han var god. At Han ikke ville sparke henne unna, der hun lå og sølte til føttene hans med tårer og salve i et uryddig kaos. 

Jesus verner den oppriktige

Jesus elsket og forsvarte det denne kvinnen gjorde. De rundt kunne ikke fatte det! Det var så ugreit, så ekkelt, så upassende! På samme måte elsker og forsvarer Jesus oss, når vi kaster oss ned for Ham, eller inn i Hans armer, selv uten å først ha fått orden i vårt kaos. Når vi er oppriktige, forsvarer Han oss! 

La uskyld og oppriktighet verne meg, for jeg venter på deg. Salme 25.21.

Vi er ikke perfekte, men Han ser til vårt oppriktige hjerte. Vi VIL! Og Hans nåde dekker oss, slik Han dekket denne kvinnen mot angrepet fra de som visste noe om henne og holdt dette mot henne. De mente hennes skyld burde skille henne fra Mesteren. Men ingen ting kan skille oss fra Frelseren, det er det frelsen handler om. Han har avskaffet alle skiller. Dersom vi er oppriktige, og ikke ute etter å synde på nåden, får vi nåde til å alltid kaste oss på Ham, og vite at Han beskytter oss og tar oss imot.

Jesus vil ikke la oss forbli i vårt liv slik det ser ut, Han sier til syndere "reis deg, gå bort, og synd ikke mer." Vi glemmer ofte den siste delen der...

Men det begynner med at vi kaster oss ned og øser ut alt av verdi og alt av sannhet fra våre liv - våre tårer og vårt knuste hjerte - ved Hans føtter. Vi kommer til Jesus med frimodighet, fordi vi stoler på Hans godhet - at Han er den Han sier at Han er - også mot oss. Vi tilber Ham, noen ganger på denne måten, stille, tåredryppende, i oppriktighet, mens vi lar Hans nåde skylle over oss. Og når vi reiser oss, midt fremfor andres vantro og skeptiske blikk, men med Jesu ord uttalt over oss, er vi frie til å gå bort til et helt nytt liv. 

 

FÞlg med! 

 FÄ med deg nÄr det kommer noe nytt herfra. 

Ikke noe spam herfra altsÄ.