Det profetiske i vår tid

Av Benedicte Mella

Har du opplevd å se og høre fra Gud? 

Et av mine favorittsteder i Bibelen er et spørsmål Gud stiller, gjennom profeten Jeremia: 

"Men hvem har vært i Herrens råd og sett og hørt hans ord? Hvem lyttet til hans ord og adlød det?" 

For meg lyder dette som en invitasjon. På samme måte som løftet i salme 25, 14:  

"Herren taler fortrolig med dem som frykter ham." 

Hva kan være mer dyrebart? 

Det profetiske 

En personlig toveiskommunikasjon med Gud er ikke så kontroversielt for de fleste av oss.

Men hva med det profetiske?

Bibelen er ryddig i forhold til at det profetiske tilhører kirken fortsatt (se for eksempel Ef.4:11, 1.Kor.12: 10, 28). Ikke minst profeterer Joel så kjent at i de siste tider skal Ånden øses ut og 'sønner og døtre skal profetere.' Dette siterer apostelen Peter 8 - 900 år senere, som forløst på pinsedag i år 33 e. Kr. 

Bare positivt? 

Men så kommer den litt tricky delen.

Hva hvis Gud taler, og gir innsikt, men det ikke er det samme som folk forventer, eller vil høre? 

Hva gjør vi med det vi hører fra Gud hvis vi skal forvalte det rett og godt? 

Noen ganger er ordet som gis fra Gud direkte krevende, og ikke 'positivt.' (Det er veldig langt fra bibelsk at all profeti er positiv og oppmuntrende, som noen kan undervise, selv om det kan være et veldig godt sted å starte når det for eksempel gjelder personlig forbønn og trening i å høre Guds stemme). 

Mange av de profetiske ordene som uttrykkes i Bibelen er svært alvorlige og vanskelige. Noen av dem er 'betingede,' slik at dersom folket vil omvende seg og søke Herren så kan det unngås. Andre er 'ubetingede,' hvor Gud uttrykker at dette vil uansett skje - og profetordet gis for å forberede folket, ikke for å forandre utfallet.

Lydighet

Det vi hører fra Gud vil i det aller meste handle om det personlige og det som kan styrke eget liv og veilede i tjeneste og forbønn. Men det hender at det kommer ord som er ment for flere. Rene profetiske ord som er budskap. 

Dette finnes fortsatt. Og vi har et behov for at den klare, profetiske røsten har en plass, også i Guds menighet i Norge.

Jeg tror det er mange grunner til at det så sjeldent skjer (på nasjonalt plan). Blant annet den dyptsittende frykten for det stilltiende "hvem tror du at du er?" 

Smertefull lydighet kan fra utsiden se ut som stolthet. Ingen vet hva som skjuler seg av overgivelse og kostnad. 

Jeg tror vi gjør lurt i å tillate det profetiske, fra et prøvende stadium, til en fastere røst. Og gi rom for å vokse i det profetiske - slik at fylden av det som Gud har gitt for å utruste de hellige til tjeneste, stadig mer kan fungere iblant oss.

Og så er kirken kalt til å veie og skjelne det profetiske. Ikke som en avvisning av den som skjelvende beveger seg i oppriktighet. Men til nødvendig hjelp og rettledning. 

Ydmykhet

Det er viktig å understreke at ingen kan gjøre krav på eller kan garantere for å 'ha det profetiske ordet.' Ordet må prøves. Det leveres som regel skjelvende, kanskje med en god dose frykt for mennesker, men med en enda sterke frykt for Gud. 'Hva om dette virkelig var Ham? Hva om Han ønsker å forberede oss? Da må jeg tale. Uansett respons.' 

Vær frimodig men ydmyk når du deler det du opplever å ha sett og hørt. 

Ta det imot som at det er gitt med et oppriktig hjerte, du som hører. Og sjekk ditt hjerte, om du møter det i forakt eller om du er villig til å ydmykt la Ånden vise deg om det er Han som vil deg noe.