Bekjennelser fra en perfeksjonist

nåde perfeksjonisme Sep 21, 2022
For meg har det vært vanskelig å erfare at jeg mindre og mindre er i stand til å fremstå perfekt, og at livet mitt rett og slett oppleves fullstendig uperfekt.

Jeg er en perfeksjonist. Jeg vil at alt skal bli perfekt. Det blir det ikke lenger. Altså, det har det aldri blitt, men jeg husker en ungdomsleder som sa til meg en gang "Benedicte, du er jo perfekt, du..." - og jeg tok det som et kompliment. Jeg klarte nok ganske bra å vise fram den beste siden. Senere har jeg forstått at vedkommende kan ha prøvd å si meg noe mer enn "bra jobba!". Men det tok meg noen år. 

"Det er så mye jeg ikke kan kontrollere" 

For meg har det vært vanskelig å erfare at jeg selv og livet mitt er så langt i fra perfekt. Det er så mange elementer jeg ikke kan kontrollere. Så mange relasjoner. Situasjoner. Ting som påvirker hvor mye jeg kan få til, som resulterer i at nivået jeg gjerne vil holde på ulike områder ikke når opp. Og da er jeg den første til å fordømme min egen oppførsel og den første til å gråte over det som ikke er perfekt i livet mitt.

"Gud, som har verdens høyeste standard, får det med seg"

Som perfeksjonist har jeg veldig høye forventninger til meg og mine. Alt bør jo være perfekt! Og når det ikke er det, blir jeg fortvilet... og så vet jeg at Gud, som har verdens høyeste standard, får det med seg - Han ser alt! Derfor føler jeg ofte at min utilstrekkelighet skaper en avstand mellom meg og Gud. Hver dag er det noe. Det kan være mine egne følelser som gjør at kontrasten til å skulle lovsynge, eller takke for Hans nærvær blir enorm. Kanskje jeg har blitt sint, og så fordømmer jeg meg selv for det, for det var jo mange måter å reagere på som ville være langt mer perfekt. Og da skammer jeg meg. Og så lukker jeg meg for Gud og skaper en mur oss imellom.

"Jeg må finne en vei tilbake"

Men jeg kan ikke klare meg lenge på avstand. Jeg er helt avhengig av Guds nærhet. Det er bare Han som gir meg gode følelser, trygghet, hvile, fred. Det kan noen ganger virke som at andre kan få til å lage de greiene der selv, men ikke jeg. Jeg må ha det fra Gud direkte. Så jeg må finne en vei tilbake, når jeg har muret meg inne bak min selvforkastelse som respons på min egen ufullkommenhet.

Og hva er veien? Den er alltid laget av Han selv. Jesus. Han er veien. Jesus er løsningen. Alltid!

Han er den som tar bort det gamle. Han er den som forliker meg med Gud. Han er den som ble gjort til synd for at jeg skulle få Guds rettferdighet. Han er den som gir meg barnekår. Han er den som vasker meg hvit som snø. Han er den som lar lyset skinne i mitt hjerte. Ingen ting av det jeg kan gjøre, kan skape noe av dette. 

"Bli værende"

Ja, jeg vil gjerne ha et liv med en høy standard. Det er ikke dårlig i seg selv. Men jeg må ikke glemme at det at jeg ikke får til å holde den høye standarden, det at det er uperfekt, det dekkes over av Jesu blod. På den måten kan jeg alltid ha nærhet til Gud, jeg må bare minne meg selv på det: "ikke gå unna Han! Ja, du føler deg dårlig nå, for dette var langt fra perfekt. Men ta imot forsoningen som er kommet ved Jesus, og bli i Guds kjærlighet. Bli værende i Hans nærhet! Snakk med Han om det, la Han ta seg av det. Ta imot! Og bli værende. Det er nåde." 

"Løsningen er ikke å begynne å drite mer i det"

En perfeksjonist trenger ekstremt mye nåde. Og ekstremt mye nåde har jeg fått - takk og lov!

Løsningen på spennet mellom Guds høye standard og vår utilstrekkelighet er ikke å senke standarden eller begynne å 'drite mer i det.' Løsningen er å innse at vi lever av nåde. Det er nåden som lar oss få lov å leve helt nær til Gud til alle tider, selv om vi ikke er perfekte.

På grunn av nåde, kan vi med frimodighet få lov å si at vi elsker Gud helhjertet, og fortsette å 'dra oss nær til Ham' og løpe det kristne løpet med iver - selv om vi samtidig erkjenner at våre hjerter og vår natur er brokete. Gud har sørget for det som skal til. Fordi Han vil ha oss! 

Derfor om noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er forbi. Se, alt er blitt nytt.

Alt dette er av Gud, Han som forlikte oss med seg selv ved Jesus Kristus...

For Gud var i Kristus og forlikte verden med seg selv, så Han ikke tilregnet dem overtredelsene deres...

For Ham som ikke kjent til synd, gjorde Gud til synd for oss, for at vi skulle få Guds rettferdighet i Ham.

- utdrag fra 2.Kor.5.17-21

Dette er så gode nyheter som det går an å få. Vi er i en så ekstremt god situasjon! Gud er for oss, og Han har gjort alt som trengs for at vi kan leve helt nær Ham hver dag. Takk, Gud! 

 

 

Følg med! 

 Få med deg når det kommer noe nytt herfra. 

Ikke noe spam herfra altså.